Dating anno 2019

Ganske tidlig i høst registrerte jeg meg på Tinder, slik “alle” single gjør. Det føles liksom som om eneste måten å treffe noen på nå for tiden er på nett.
Så var det å begynne å sveipe da. Til venstre med de som ikke var interessante, og til høyre med de som virket spennende. Noen ganger var det match og de andre gangene ikke. Det gikk ikke lange tiden før jeg kjente på overfladiskheten og gikk litt lei. Fikk noen saftige tilbud som strengt tatt ikke var noe interessante, og det bekreftet bare hvor overfladisk det hele var.
Jeg kom i snakk med en hyggelig kar, men innså at dette var alt for tidlig for meg. Jeg var ikke klar for dette her.

Litt senere registrerte jeg meg på Sukker. Det føles langt mer seriøst, men også der kommer de pikante tilbudene. I starten ble jeg helt satt ut, men etter hvert lærer man seg å håndtere de bedre. Jeg har vært på date med 3 karer de siste 3 månedene, og med nr 3 hadde jeg også en date nr 2.
Så begynte jeg å kjenne på egne følelser og andres forventninger. Hva ville jeg egentlig?

Relatert bilde

Resultatet ble at jeg brukte store deler av forrige uke til å gruble en hel masse.
Jeg har fått kommentar fra ganske mange som synes jeg har taklet separasjonen og tiden etterpå veldig bra. De synes jeg har kommet meg raskt på beina igjen, og det er jeg i grunn enig i selv. Men så gjenstår det å finne ut hva det egentlig er jeg selv ønsker meg. Er det en ny kjæreste allerede nå?
Konklusjonen min ble et nei. Jeg har fortjent å være fri og frank. Bruke tid på meg selv og ungene og å ikke kvie meg for krav fra en ny partner. Det er nettopp det som var noe av grunnen til at jeg endte med å avslutte det nye bekjentskapet allerede nå. Jeg vil ikke gå og føle på at jeg må leve opp til noen andres forventninger og krav. Jeg vet også at det ikke skal være slik i et forhold, men… Nå skal jeg bare leve opp til mine egne ønsker.

Før jeg flyttet til hit bodde jeg 3 år i Drammen. Jeg storkoste meg i en stor leilighet midt i sentrum og bodde sammen med 3 venner. Vi var stort sett på byen hver helg, samholdet var bra og jeg hadde det godt. Det eneste jeg ikke var fornøyd med var den evige sjekkingen. De fleste som farter på byen er ikke ute etter noe seriøst, så det var mye moro, men ikke noe varig å finne der.

Nyttårsaften 95/96 var jeg kommet dit at jeg bestemte meg for å melde meg av hele sjekke-karusellen. Jeg bestemte meg for å gi meg selv et helt år hvor jeg ikke skulle involvere meg med noen. Jeg kunne feste, flørte og danse, men skulle ikke stresse med å møte “den rette”.
Det året var skikkelig befriende og jeg storkoste meg. Det ironiske er at man blir ekstra spennende det motsatte kjønn når de forstår at man faktisk ikke er ute etter noe som helst. Bare å kose seg. Jeg ble bedt på kaffe- og middagsdater, men var hele tiden ærlig på at jeg ikke var interessert i noe forhold.
Da året var over og vi begynte på -97 begynte jeg å date igjen, og allerede i midten av februar møtte jeg han som siden skulle bli mannen min.

Jeg tror at jeg skal gjenta denne oppskriften i år. 2019 skal være mitt år. Jeg skal få lov til å sette meg selv (og ungene) på 1. prioritet og ikke stresse med å finne en ny kjæreste. Jeg skal kose meg med planer for huset og hagen min (og planer er det nok av) og så skal livet forøvrig få gå sin gang.
Dette skal bli deilig!