Kabal

Å bli mamma er en en omveltning i livet som man (som regel) ikke har noen forutsetninger for å forstå før man er der selv. Man kan ha mange meninger, men å vite akkurat hvordan livet snus på hodet vet man ikke før man er der.
Dette høres nesten litt negativt ut, men det er på ingen måte slik ment. Det er bare det at man ikke vet noe om det før man er der. Livet blir snudd på hodet, men når man først er der har man ingen ønsker om å gå tilbake igjen. Jeg hadde i alle fall ikke det.

Noe av det første jeg innså som småbarnsmamma er at jeg var blitt til en blekksprut (eller blekkspurt, som jeg leste på menyen til en kinarestaurant en gang). Man skal gjerne ha med seg veldig mye forskjellig på en gang, og ungen i tillegg. Dermed blir man raskt sterk i armene, og det er utrolig hva man kan få med seg i tillegg når man egentlig trodde at man var fullastet. Med ungen på ene armen, x antall poser i den andre, bilnøklene i munnen og ei bok under armen slipper man å gå to turer. Så balanseres hele sulamitten ut døra (som man faktisk klarer å låse etter seg!) ned trappa og bort til bilen. Det som kan slippes ned på bakken blir det, resten lirkes ned dit, og til slutt har man en ledig hånd som kan låse opp bilen slik at ungen kan settes mykt i setet sitt. Supermamma!

Dette konseptet ble selvfølgelig utfordret ytterligere når man ble 2-barnsmamma. Da var det plutselig en unge som skulle leies i tillegg til alt det andre. Men det går det også 😀
Da ungene ble større og skolehverdagen begynte skulle blekspruten lære seg nye kunster. Fritidsaktiviteter skulle sjongleres og man ble en mester på kabal. Multitasking er et fint begrep, men i tillegg må man være flink til å legge kabal.
Jeg legger kabal hver uke, og gjerne flere ganger i uka. Hva skjer? Hvem skal hvor? Hva ønsker jeg å gjøre? Hva rekker jeg å gjøre? Blir det tid til middag?

Jeg får som regel kabalen til å gå opp, men jeg ser at middagen gjerne er det som blir ofret. Med det mener jeg familiemiddager i fellesskap, for mat blir det. I løpet av uka blir det ofte en middag til ungene og en annen til T og meg senere på kvelden. Må innrømme at jeg får dårlig samvittighet når en av ungene kommer taslende i det jeg kommer inn døra og spør hva det er til middag i dag. Er det tid lager jeg selvfølgelig fellesmiddag, men alt for ofte i løpet av uka blir det pizza, spagetti, lapskaus, kjøttboller i brun saus med potetmos, nachoes eller lignende mat som er rask å tilberede til ungene.

Jeg tror ikke at de lider noen overlast, men jeg husker jo min egen barndom med middag på bordet hver ettermiddag når pappa kom hjem fra jobb. En viktig forskjell er selvfølgelig at det var mer vanlig at mammaene var hjemme den gang. Min mamma arbeidet halv stilling som hjelpepleier (nattevakter) og var som regel hjemme når jeg kom hjem. Da var det jo enklere å ha maten klar hver ettermiddag, selv om jeg eller søster`n skulle kjøres til en eller annen aktivitet etterpå.

Hva er det som har fått meg til å tenke på dette akkurat nå? Jo det var gårsdagen min. Den var kabal-legging på høyt plan.

Det var fellesmøte på jobben min umiddelbart etter arbeidstid så jeg spiste middag der og gikk i møte. M var på skoletur med 10. klasse til Oslo frem til 19,30 og skulle (heldigvis) ikke på skyttertrening. N var hjemme, men skulle på ballett 18,30. Møtet mitt skulle være ferdig 18,00 så jeg hadde ikke tid til å hente frøkna, men gemalen skulle avgårde i møte som begynte 18,00 og slapp av N hos meg litt før det. Selv hadde jeg planlagt å vente på N frem til 19,30 mens hun danset og kose meg med “Paris for 1” i mellomtiden. Jeg kjøpte den for et par uker siden men har ikke hatt tid til å begynne ennå.
So far, so good!

Moroa begynte i tretiden da jeg fikk tekstmelding med spørsmål om jeg kom på FAU-møtet den kvelden. FAU-møte? tenkte jeg, det har jeg da ikke hørt noe om? Sendte derfor melding tilbake og spurte når det begynte og om jeg burde være der. I funksjon av å være kasserer var jeg ønsket, og møtet begynte 17,30…. Svarte som sant var at jeg var opptatt i møte frem til 18,00 men kunne komme etterpå.
Dermed ble N levert på ballett, boka min måtte pent bli liggende i bilen og jeg dro på FAU-møte. Det var ferdig 19,15 og da jeg gikk ut fra skolen hadde jeg fått melding fra M om at de var 10 min unna. Kjørte derfor ned til ungdomsskolen og ventet på ham, og 19,30 var vi på vei for å hente N.

Dermed gikk kabalen opp denne gangen også. Det gikk slag-i-slag, men timingen var perfekt 😉

Mange år siden nå, men fortsatt veldig beskrivende 😀