Hodet på huggestabben

I dag klarte jeg ikke å la være. Jeg vet at jeg ikke bør gjøre det, men jeg gjorde det allikevel.

Hva jeg gjorde? Jo jeg lot meg provosere av nok et rasistisk innlegg på Facebook. Når jeg ser at kjentfolk klikker “liker” på hatefulle innlegg om flyktninger bare på grunn av hudfargen deres blir jeg provosert og lei meg. Når de i tillegg kommer med usanne påstander og feilaktige opplysninger, OG når andre meningsfeller strømmer til med lignende uttalelser renner det over for meg til slutt. Jeg vet at jeg ikke burde, men jeg klarer ikke å la de fortsette å skrive all skiten sin uten at noen tør å si de i mot. Det er klart at det er meningsfellene deres som innleggene er ment for, og de benytter seg jo av en hver anledning til å komme med lignende uttalelser. Men denne gangen la jeg hodet på hoggestabben og korrigerte opplysningene deres. Dette handler om rett og galt, og om menneskesyn og rasisme.

Jeg fikk flere innlegg som ikke var enig med meg, naturlig nok, men når sluttargumentet til en av “sjarmørene” er at jeg bør “ta meg ei pille” synes jeg i grunn bare synd på de. Jeg skrev et siste svar som lød som følgende:
Ei pille for hva da? Uttalelsene deres er renspikket rasisme, og det finnes det ingen piller som kan få meg til å tolerere.”

I slike sammenhenger hører jeg diktet til Arnulf Øverland i hodet mitt, og setningen som gjentar seg er: “Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv”
Vi må tørre å stå opp i mot rasisme, og vi må besvare hatet med medmenneskelighet og kjærlighet.

http://www.utrop.no/files/get/PhK