Forandringer

Klokken har akkurat passert åtte når jeg nå setter meg her. Jeg har vært oppe i en time allerede og frokosten er på plass i magen. Rart hvordan ting forandrer seg.

For et år siden, og i mange år før det, var jeg så og si aldri oppe så tidlig på en helgedag. Det var i tilfelle fordi noe spesielt var på timeplanen. Det normale var lange late morgener hvor vi sjelden sto opp før i 9-10 tiden. Slik er det naturlig nok ikke lenger. Mye har skjedd på så mange områder det siste året.

Selv om jeg ikke lenger savner han som jeg tilbrakte disse morgenene sammen med, savner jeg å ha slike morgener. Tid med en man er glad i. Skravling og kosing. God stemning og gode følelser.

Jeg vet at jeg må være tålmodig. Kjærester dukker ikke opp fra intet, og gode kjærester tar det lenger tid å finne. Jeg skal ikke ha en kjæreste for enhver pris. Tvert imot skal jeg vite at når jeg på et eller annet tidspunkt finner en ny kjæreste så er han en som er riktig for meg. En som ser hele meg og som lar meg få være meg selv, og som liker det. På samme måte skal han få være seg selv selvfølgelig. Gjensidig respekt og tillitt er alfa og omega.

Jeg gleder meg veldig til jeg kommer til det punktet hvor jeg treffer Mr. Right, men jeg kan ikke sette meg ned og vente på at det skal skje. Av tidligere erfaring vet jeg at det skjer på et tidspunkt hvor man egentlig ikke kikker. Et tidspunkt da man ikke ventet at det skulle skje, men så bare skjedde det.

I mellomtiden skal jeg leve livet mitt. Fylle det med det som gir meg glede og som lar meg finne tilbake til meg selv igjen. Jeg kjenner at jeg tar et skritt i riktig retning hver dag, og så må jeg bare ha tålmodighet til å la tiden jobbe for meg. Tålmodighet har aldri vært min sterke side, men jeg forsøker å ta meg selv i nakken hver dag og gjøre meningsfulle ting. Jeg har en lang liste med ting jeg ønsker å gjøre både i huset mitt og i livet mitt, så det skal ikke mangle på noe å finne på.
Litt sentimental her på morgenkvisten, men nå skal jeg ut og gå meg en tur og det gjør godt for kropp og sjel.

Ha en deilig lørdag folkens!

Hodet på huggestabben

I dag klarte jeg ikke å la være. Jeg vet at jeg ikke bør gjøre det, men jeg gjorde det allikevel.

Hva jeg gjorde? Jo jeg lot meg provosere av nok et rasistisk innlegg på Facebook. Når jeg ser at kjentfolk klikker “liker” på hatefulle innlegg om flyktninger bare på grunn av hudfargen deres blir jeg provosert og lei meg. Når de i tillegg kommer med usanne påstander og feilaktige opplysninger, OG når andre meningsfeller strømmer til med lignende uttalelser renner det over for meg til slutt. Jeg vet at jeg ikke burde, men jeg klarer ikke å la de fortsette å skrive all skiten sin uten at noen tør å si de i mot. Det er klart at det er meningsfellene deres som innleggene er ment for, og de benytter seg jo av en hver anledning til å komme med lignende uttalelser. Men denne gangen la jeg hodet på hoggestabben og korrigerte opplysningene deres. Dette handler om rett og galt, og om menneskesyn og rasisme.

Jeg fikk flere innlegg som ikke var enig med meg, naturlig nok, men når sluttargumentet til en av “sjarmørene” er at jeg bør “ta meg ei pille” synes jeg i grunn bare synd på de. Jeg skrev et siste svar som lød som følgende:
Ei pille for hva da? Uttalelsene deres er renspikket rasisme, og det finnes det ingen piller som kan få meg til å tolerere.”

I slike sammenhenger hører jeg diktet til Arnulf Øverland i hodet mitt, og setningen som gjentar seg er: “Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv”
Vi må tørre å stå opp i mot rasisme, og vi må besvare hatet med medmenneskelighet og kjærlighet.

http://www.utrop.no/files/get/PhK