En tung dag

Dagen i dag har vært en tung dag. Jeg har kjent på at jeg ikke var motivert for å være på jobben og egentlig hadde jeg foretrukket å dra hjem i stede. Godt at det ikke er så mange slike dager.

Grunnen til denne følelsen er at jeg har en kollega som mistet pappaen sin for 1,5 uke siden og jeg syne så fryktelig synd på henne. Hun er bare et år eldre enn stedatteren min, og pappaen hennes er like gammel som mannen min. Det er alt, alt for tidlig å gå bort i en alder av 52 år. Han fikk konstatert kreft i begynnelsen av mars, og 19. mai døde han.

Det er så vanskelig å vite hva som er riktig måte å håndtere det på som kollega synes jeg. Ord blir så fattige, og jeg har heller ikke sett henne siden før pappaen døde. Jeg har hatt lyst til å sende henne melding, men har samtidig ikke lyst til å plage henne med meldinger nå som hun har mer enn nok annet å tenke på. Hun skal ikke behøve å føle at hun må svare meg når hun har mer enn nok med å holde det gående selv. Samtidig vil jeg at hun skal vite at vi (kollegaene) tenker på henne. Vet at det nok er mange andre som har sendt meldinger, men det forteller henne jo ikke at jeg også har vondt av henne. Jeg vurderte tungt å dra i begravelsen hans i dag, men lot være. Jeg har jo ikke møtt pappaen hennes, men ville gjerne vist støtte til henne. Det er vrient å finne balansen her synes jeg.

For 7 år siden mistet bestekompisen til M pappaen sin. Denne pappaen hadde bare så vidt passert 40 år, og også den gangen synes jeg det var veldig vanskelig å vite hva jeg skulle gjøre. Denne pappaen kjente jeg godt, og han var en fantastisk koselig fyr. Men allikevel var jeg så usikker på hva jeg skulle si til enken. Jeg ville vise henne at jeg tenkte på de, at jeg hadde vondt av de og at jeg synes det var fryktelig trist at mannen var borte. Samtidig var jeg så redd for å trenge meg på. Redd for å stille spørsmål om hvordan det gikk med henne, for jeg ville jo ikke gjøre det tøffere for henne enn det allerede var. Som om det var mulig….

Jeg leste en del om temaet da for ca 7 år siden og «fasiten» var at man ikke skulle være redd for å ta kontakt. Ikke være redd for å vise omtanke og å spørre hvordan det går. Jeg ønsket å gjøre alle disse tingene, men samtidig føltes det som om det ville være å trenge meg på, så jeg holdt meg i bakgrunnen.
Jeg har jo snakket mye med denne enken i årene som har gått, og jeg har angret på at jeg ikke var modigere og tok mer kontakt den gang. Det er jo gjerne slik her i livet at vi angrer mer på de tingene vi ikke gjorde, enn de tingene vi faktisk gjorde.

Det ble ikke til at jeg dro i begravelsen i dag, men jeg skal i alle fall sørge for å fortelle kollegaen min at jeg har tenkt masse på henne, og at jeg virkelig har følt med henne. Jeg har (heldigvis) ikke grunnlag for å vite hvordan hun har det, men man gjør seg jo mange tanker rundt temaet. Man behøver vel strengt tatt ikke ha vært i hennes situasjon for å forstå at det er grusomt vondt og at det føles fryktelig urettferdig å miste pappaen sin så tidlig. Jeg vet også at hun hadde et veldig tett bånd til han, og derfor er det ekstra vondt nå som han er borte.

Livet er en syklus som går rundt og rundt.
I dag har hun fulgt pappaen sin til graven, i august blir hun mamma.