Kjære bloggen min

Kjære blogggen min, hva er det jeg vil med deg?

Status akkurat nå er at det kun min kjære (les mannen min) og datteren min som vet om deg. Guttungen fikk en mistanke i helgen, men ikke mer enn det. Har ikke spurt heller. Ikke det at du er en hemmelighet, men hva vil skje når flere får vite om deg?

I utgangspunktet ønsker jeg å være relativt anonym. Skrive om ting som opptar meg og som forhåpentligvis også andre kjenner seg igjen i. Men hva er det verste som kan skje hvis mange får vite om deg? Slakt av det jeg skriver? Ja, tanken har slått meg. Tenk hvis de synes jeg skriver om tåpelige ting og plukker fra hverandre innholdet mitt. Sier at det ikke holder vann?
Det kan skje, og ja, det er i utgangspunktet det jeg frykter mest.
Ønsket er at mange skal like det jeg skriver, kjenne seg igjen og ha lyst til å lese mer av skriveriene mine.

Har det egentlig noe for seg å skrive i hemmelighet? Hvis jeg hadde hatt behov for å behandle noe jeg slet med kunne jo helt klart skriveterapi være en god løsning. Men det har jeg jo ikke. Jeg har nok et helt ordinært liv med ordinært innhold og ordinære problemstillinger. Ingen fjell jeg ikke kommer over. Tvert i mot tror jeg mine hverdagslige bekymringer er på et nivå som man bør ha når man har mann og barn man er glad i og som man ønsker det beste.

Vet ikke når jeg tør å ta skrittet med å offentliggjøre deg bloggen min. Tipse bekjente om deg eller finne en annen måte å fortelle omverdenen om at du finnes. Men dagen kommer, en dag….