73 år allerede

Da jeg kjørte hjem fra jobb i dag kunne jeg ikke annet enn å nyte synet av alle flaggene over broen i sentrum. Det var flagg på alle andre flaggstenger også selvfølgelig, og det var flagg på de fleste boligene jeg kjørte forbi hjemover.

I dag er det frigjøringsdagen vår, og det er 73 år siden tyskerne måtte gi opp landet vårt. Vi var ikke villige til å gi oss, og vi vant til slutt. Det er grusomt hva som skjedde i løpet av 2. verdenskrig og vi må aldri finne oss i slike grusomheter igjen. Dette er vi alle enige om, men allikevel skjer det grusomheter rundt om i verden hver dag. Det skjer på så mange kanter og i så mange land at vi har endt opp med å slutte å tro på at vi kan stanse galskapen. Vi er alle skjønt enige om at det er feil, men vi har også mistet troen på at vi kan stanse det.

Kanskje kan vi ikke stanse ondskapen, men vi kan allikevel bidra til noe positivt ved å hjelpe de som er offer for dette. Vi kan hjelpe de uskyldige til å overleve, og vi må alle ta vår del av ansvaret. Å hjelpe de “der de er” vil i praksis si å la de bli offer for krigene og slaktingen som skjer der ute. Det vi må gjøre er å la de få ta del i vår trygghet her hjemme. De fleste ønsker selv å reise hjem igjen når det er trygt, men i mellomtiden er det vår oppgave som medmennesker å gi de litt av tryggheten vår.

Takk for 8. mai, takk for friheten og takk for medmenneskeligheten.

Norge 2037

Norge 2037

Hvor er Norge i år 2037? Hvor er du? Hva gjør vi i samfunnet om 20 små år, med en utvikling som ruser gassen i bånn? Anders Høglund og Tom Reffhaug ser i sin podkast (og foredrag) på Norge da, nå og fremover.

Dette var utgangspunktet for at jeg på torsdag tok turen til Drammen sammen med 4 kollegaer. Det var Finansforbundet avd. Buskerud som arrangerte foredrag med disse to flotte karene, og siden jeg jo sitter i styret i avd. Buskerud selv hadde jeg hørt mye positivt på forhånd.

Vi dro nedover straks etter jobb og var i Drammen allerede klokken fem. Det var en halv time før arrangementet skulle starte, så vi gikk oss en tur på Papirbredden. Bruen Ypsilon har blitt et veldig kjent landemerke i Drammen, men på tross av at jeg har kjørt forbi den på begge sider har jeg aldri gått på den. Det fant vi derfor ut at vi måtte gjøre noe med. Midt på broen er det god sikt både oppover og nedover elven, og på tross for frisk vind var det fint å stå der og kikke.

På vei tilbake igjen var det ikke mulig å tenke over alt som har skjedd på Papirbredden siden jeg bodde i Drammen for snart 20 år siden. Den gang var det bare restene etter papirfabrikkene som lå der. De var slitne og ikke spesielt pene. Nå er hele den siden av byen totalt forandret og alt er hipt og moderne der. Skulle ikke tro at det var samme sted i det hele tatt.

Da klokken var 17,30 var vi på plass i kantinen hos Gjensidige, og også denne gangen var det pizza på menyen. Deilig pizza med masse deilig tilbehør. Ikke akkurat lavkalori, men til gjengjeld skikkelig godt. Spiste meg sprekkmett og måtte til slutt innse at jeg ikke hadde sjanse til å få i meg alt. Magen ble rett og slett mett før øynene 😉

Gutta snakket i 1,5 time og i tillegg til at det var et par kloke hoder som hadde satt sammen dette her så var de flinke til å snakke for seg også. Anders Høglund er jo kjent fra flere radiokanaler og andre mediehus. Selv kjenner jeg navnet hans best fra P4, selv om det er noen år siden han var der. Tom Reffhaug er virksomhetsarkitekt (hva nå enn det er) hos Creyon og kjenner den teknologiske utviklingen på kroppen hver dag. Begge gutta har gjort seg opp meninger om hva vi kan vente oss i fremtiden, og det eneste som er sikkert er at vi ikke kan stoppe utviklingen. Vi kan velge å ikke bli med på den, men da vil vi i løpet av få år stå uten jobb. Det beste vi kan gjøre er å bli med på utviklingen, se mulighetene og la oss rive med.

70% av jobbene vi har i dag eksisterte ikke for 30 år siden.
80% av dagens jobber vil neppe finnes om 20 år.

Når det kommer noe nytt, si ja! Det verste som kan skje er at du lærer noe du ikke trenger 😀

 

Påskeprosjektet

Som jeg nevnte for dere før påske så hadde vi et prosjekt på gang. Taket på badet vår i 1. etg har i likhet med resten av 1. etg folierte takplater. Det vil si at vi har takplater som er trukket med en hvit folie (i stede for å være malt) Siden huset (1. etg) nærmer seg 30 år begynner dette å synes også i taket, og spesielt på badet.  Folien har begynt å slippe enkelte steder og det er ikke veldig pent, for å si det mildt.

Vinduet var heller ikke pent. Du kan kanskje kalle det “Shabby chick”, men pent var det ikke.

Før påske bestemte vi oss derfor for å gjøre en høyst nødvendig jobb på badet. Både taket, taklistene og listene rundt vindu og dør trengte en god dose kjærlighet.

Langfredag gikk vi derfor i gang. Først fjernet vi mest mulig av folien i taket, men det viste seg å være en vanskelig jobb. Den som var løs var grei, men resten satt godt fast. Mens Nora pusset ned malingen rundt vinduet gikk gemalen og jeg løs på taket. Det var en sti og vanskelig jobb, men da armene mine truet med å streike dukket gemalen opp med Junior. Han tok over pussemaskinen og gjorde en kjempejobb.

Mens han holdt på med takt pusset gemalen over taklister og dørlister. Det hadde tatt noen timer, men omsider var vi klare til å finne frem malingen. Først var det listene som fikk et godt strøk, og deretter malte jeg taket. På dette tidspunktet var vi ganske slitne, så vi tok en pause og noen timer senere fikk taket et strøk til.

Neste dag (lørdag) fikk listene også strøk nr. 2, og så gikk vi løs på veggene. Dette var ikke med i den opprinnelige planen, men når vi først holdt på der inne fant vi ut at vi like gjerne kunne gjøre litt ekstra. Badet skal pusses opp og flislegges når vi på et eller annet tidspunkt blir ferdig med badet i 2. etg., men enn så lenge synes vi at det kunne være morsom med en liten ansiktsløftning.

Vi lekte med tanken på å male veggene blå, og da hadde Nora noen ideer om farger som hun likte. Hun hentet frem bilder på iPad`n og viste oss, og vi lot henne ta styringen. Hun var så ivrig og vi synes det var en fin ting å la henne ta denne avgjørelsen. Her var det jo rom for å være kreativ 🙂
Lørdag var vi derfor på Jernia og frøkna valgte fargen “Nordisk hav”.

Lørdag ettermiddag gikk vi løs på veggene, og selv om førsteinntrykket var ganske overveldende så tillot vi oss ikke å bli motløse av den grunn. Fargen var langt mørkere enn vi hadde sett for oss, men kanskje ville inntrykket endre seg når fargen tørket? Også frøkna ga utrykk for at hun var skeptisk til hvordan dette ville bli, så det var ikke bare oss voksne.
Da vi var ferdig i 8-tiden på kvelden var badet ferdig malt. Vi så at det ville trenge et strøk nr 2 for å bli helt ferdig, men det fikk vente til neste morgen.

Resten av kvelden ble det til at vi stadig kastet blikk inn på badet for å fordøye den nye fargen. Den var ikke enkel å vende seg til.
Søndag morgen satt jeg på do og kjente på hvordan veggene liksom kom i mot meg. Jeg kjente på uroen i magen og konkluderte med at dette ikke var en farge jeg kunne klare å venne meg til. Jeg hadde ikke en gang lyst til å venne meg til den, for den var bare alt for voldsom på et så lite rom. Den kan sikkert være fin på en kontrastvegg i et større som, men på dette lille rommet var det som om veggene kunne komme til å sluke meg.
Nei, dette var ikke bra.

Jeg ga uttrykk for følelsene mine ovenfor gemalen og han var helt enig. Dette hadde vært et godt, men mislykket eksperiment. Heldigvis skal det ikke mer til enn et nytt strøk med maling for å fjerne fargen, så det var ingen krise.
Da frøkna sto opp spurte jeg henne om hva hun nå synes om fargen, og selv om hun synes den var veldig mørk kunne hun sikkert klare å venne seg til den, som hun så modig og søtt uttrykte det. Men hun skal slippe det, og det skal vi alle.

I går malte jeg overgangen mellom list og vegg på nytt for å gjøre klar til ny maling. I morgen er det ordinær arbeidsdag og butikkene er åpne igjen. Da skal det handles ny maling, og i morgen kveld finner jeg frem pensel, malerulle og arbeidsklær igjen 😀

Dyrene i Afrika

Når vi avholder vår- og høstkonferanse med Finansforbundet har vi gjerne en aktivitet på den ene ettermiddagen. Vi som sitter i styrene begynte jo konferansen en dag før alle de andre tillitsvalgte, så vår dag 2 var derfor dag 1 for alle de andre. Det er den dagen det pleier å være tilbud om en ettermiddagsaktivitet. Dette var på onsdag, og jeg følte at jeg fikk en litt eksklusiv opplevelse denne gangen.

Siden vi befant oss like ved Dyreparken i Kristiansand er det sikkert ikke noen stor overraskelse at det var nettopp der ettermiddagen skulle tilbringes. Vi møtte opp på utsiden av hotellet kl 16,15 og gikk i samlet flokk bort. Der ble vi møtt med et glass prosecco og litt å bite i, og så ble vi delt opp i 3 grupper.

Min gruppe begynte med et besøk hos giraffene. Det var 3 stykker der, og de var flotte å se på. Det er liten tvil om at slike ville dyr burde få leve vilt i sitt naturlige habitat, men hvis de nå først skal leve i fangenskap tror jeg de har det så godt som de kan ha det nettopp her.

Vi fikk mate giraffene med gulrøtter, og de spiste fra hendene våre. Du føler deg bra liten når giraffen står og kikker ned på deg høyt der oppe 🙂 Flotte og majestetiske dyr.

Neste stopp var sebraene. Det er noen muskelbunter av noen dyr, og et spark fra de vil knekke benet ditt til pinneved. De biter også hardt, så hold hendene vekk fra sprinklene.

Så var det Elandantilopene sin tur. Det var en stor flokk med disse antilopene, og det var ingen tvil om hvem som var lederen i gjengen.

Nydelige, og med vakre tegninger.

Disse tre dyreartene var i samme bygning, og i den neste bygningen vi besøkte var det løver. Husker ikke helt hvor mange løver de har totalt, men tror det var 6-7 stykker. Vi besøkte 3 av de.

Aslan er 13 år gammel og det var ingen tvil om at han var sjef.

Nå husker jeg ikke navnene på damene hans, men de var fine de også.
Det spesielle med den ene hunnen er at hun faktisk er sosial ut over det å bli matet. Dyrepasseren kunne fortelle at hun faktisk viser at hun ønsker kontakt også når det ikke er mating på gang. Da legger hun seg inntil gitteret og ønsker å bli klødd og snakket med. Ganske spesielt, men også ordentlig sjarmerende.

Den siste dyrearten vi fikk besøke var gepardene.

I innhegningen vi var i bor mor (på bildet over) og de tre barna hennes. De ble (i likhet med løvene) matet mens vi var der. Dyreparken slakter ca 150 hester hvert år (hester som skulle vært slaktet uansett) og de utgjør hovedmengden av foret til rovdyrene. Da gepardene fikk kjøtt var det ingen tvil om at a mor var sjef. Ungene fikk også kjøtt, men samtidig ga mor klar beskjed hvis de snek seg foran henne. Hun var sjef og skulle ha førsterett til å spise.

Omvisningen ble avsluttet med afrikansk musikk. Disse 2 dyktige musikerne underholdt oss, og de av oss som ønsket det fikk også prøve seg på trommene. Det måtte jeg selvfølgelig gjøre, så jeg satte meg til sammen med 8-10 andre, og i fellesskap ble vi veiledet og endte opp med å akompanjere musikerne. Både gøy og flott å høre på.

Da vi var på vei ut av dyreparken hadde en av gepardene tatt seg en luftetur. Kanskje hun ønsket å si hadet til oss? Neppe, men det ville jo vært en morsom tanke.

Man kan mene mye om ville dyr i fangenskap, men jeg satt i alle fall igjen med følelsen av at Dyreparken og de ansatte som jobber der gjør sitt ytterste for at dyrene skal ha det så bra som mulig.

 

 

Det er rett før det braker løs

Da er det rett før det braker løs og jeg skal i gang med en aktiv helg. I morgen skal jeg møte resten av gjengen som jeg skal samkjøre med klokken 07,00, og så setter vi nesa mot Oslo og Norges Idrettshøgskole. Det er oppmøte 09,30.

Ser at helgen min kommer til å bestå av dans, yoga og foredrag. Det som hadde førsteprioritet da jeg skulle velge treningstimer var dans. Jeg elsker å danse, og når dansetreningene i tillegg pleier å ha Robert Granat som instruktør er jeg solgt. Han er en fantastisk leder, utrolig dyktig og det spruter energi av han. Elsker rett og slett hans dansetreninger.
Yoga har jeg aldri forsøkt før, men jeg har jo hørt andre snakke varmt om det og er nysgjerrig på å prøve det selv.  Det er mannen til Robert som har disse treningene, så jeg holder meg innen samme familie kan du godt si 😉

Foredragene har jeg valgt ut i fra hva jeg liker og hva som passet inn i forhold til treningene. Kjenner min egen begrensning, så jeg synes det er greit å få en balanse i aktiviteten min. Har mer å gå på med hvis jeg ikke kommer rett fra en hard trening til en ny.

Det er så mye spennende på menyen disse dagene at en ikke har sjanse til å få med seg alt en egentlig ønsker. Ting krasjer og man kan jo bare være ett sted på en gang. Men uansett er jeg fornøyd med at jeg var så tidlig ute med påmeldingen min at jeg fikk velge fritt akkurat det jeg ønsket meg 🙂

Håper dere også får en super helg. Jeg regner med å la høre fra meg i morgen kveld en gang, men vet ikke hvor sent det blir. Tar det som det kommer 😀

 

Pensjonsjungelen

I går var det tid for litt påfyll av kunnskap. Etter jobb gikk derfor turen til Drammen og foredrag i regi av min egen avdeling av Finansforbundet.

Det er alltid spennende når vi arrangerer noe. Vil vi treffe blink, vil det bli mange påmeldte (vil det bli noen i det hele tatt!) og vil alle møte opp. Dette arrangementet vårt viste seg å være blink fra første stund. Det strømmet på med påmeldinger og i løpet av kort tid var vi passert 50. Da muligheten for å melde seg på stengte var vi hele 59 påmeldte.

Fra jobben min var vi 3 påmeldte, og vi passet derfor på å samkjøre. Jeg synes det er så koselig å samkjøre, for da begynner den gode stemningen allerede i bilen. Som forventet gikk skravla lett, og da vi kom frem til Gjensidige hvor vi skulle være viste det seg at nesten alle de påmeldte hadde møtt opp. Vi fikk servert deilig pizza som var laget av kantinedama deres, og for min egen del kan jeg bare si at jeg spiste til jeg var sprekkmett. Mmm…. Deilig!

Etter at maten var vel på plass i magen begynte Anne Cecilie fra Finansforbundets sekreteriat i Oslo på dagens tema.
Det var en del kjent stoff, men også mye som det var godt å få på plass. Mye å bli bevisst på, og ikke minst viktig å vite hvilke kriterier som må oppfylles for å kunne benytte seg av AFP når jeg en dag er klar for det.

Var på nett og beregnet pensjonen min for et par år siden og fant da ut at jeg må jobbe til jeg blir minst 64 år før jeg kan begynne å tenke på bli pensjonist, men siden mannen min er 7 år eldre enn meg håper jeg å kunne gå av da. Det eneste som er sikkert er at man ikke blir rik av å være pensjonist, så det lønner seg å tenke langsiktig og å begynne å spare til pensjon så tidlig som mulig.

Vel, tiden vil vise hva som er mulig når den tid kommer. Mye skal sikkert endres innen den tid, så jeg bør nok vente med de konkrete planene i minst 15 år til 😉

 

Den beste Valentinsgaven

Det er nok mange meninger om Valentinsdag. Noen synes det er en super kjærestedag, mens andre tenker at det er nok en dag da handelsstanden kan øke salget sitt. Det er opp til enhver hva en tenker, for der er det ingen fasit.

Selv fikk jeg verdens beste valentinsgave for 17 år siden, og ingen annen valentinsgave kan måle seg med den. Gaven var på 51 cm og veide 3.640 gr. Han kom ca kl 18,20 og fikk navnet Mats

Han er født med fødselsmerke, et såkalt Storkebitt. Det henspiller på at han har merke både i pannen og i bakhodet.
Dette hadde han helt til han var 5 år. Da fikk han flere laserbehandlinger på Rikshospitalet, og innen han begynte på skolen var det borte.

En måned før han ble 3 år ble han storebror til Nora. Han er en omtenksom og utrolig snill storebror, og det har aldri vært noe problem med sjalusi eller heftige rivaliseringer mellom de. De er begge veldig gode med hverandre, og selv om de er veldig forskjellige som personer er de fantastiske med hverandre.

Fortsatt er båndene mellom de sterke og gode, og i en alder av 14 og 17 år viser de gjerne kjærlighet og omtanke for hverandre.

Tusen takk for at du er en så flott gutt som du er, Mats. Jeg er veldig stolt av å være mammaen din, og utrolig glad i deg!

Love you to the moon and back!

Blå, Hjertet, Disposisjon, Design, Kjærlighet

 

Det er bare å hoppe i det.

I går skrev jeg at jeg bare hadde en plan for helgen, og i dag har den blitt satt ut i live.

Forberedelsene til dagens aktivitet begynte på torsdag. Da var jeg ute på handletur sammen med en fra markedsavdelingen. Formålet med handleturen var å skaffe til veie det vi trengte for å lage 2 bannere, og fredag gikk jeg løs på oppgaven. Med formsydde laken, kosteskaft, forvokst stiftemaskin og sprittusjer kan man ha det ganske så morsomt. Etter et par timer så resultatet slik ut, og det må jeg si meg fornøyd med. Det var egentlig meningen å skrive/pynte litt mer i bunnen også, men sånn ble det ikke denne gangen.

Så over til dagen i dag. Hva vi har gjort? Jo, vi har vært på hopprenn. SpareBank 1 sponser jo veldig mange lag og foreninger, og noen ganger bidrar vi med mer enn bare penger. I dag har vi for eksempel bidratt også ved å være publikum for små-hopperne som har konkurrert i 3-4 forskjellige mindre bakker. I tillegg til ca 10 bankansatte med barn og noen ektefeller har vi hatt med oss en mengde russ og ungdommer fra et idrettslag. Vi synes godt i bakken, for å si det sånn.

Vi møttes klokken elleve, fikk en pep-talk fra markeds-kollegaen min, fikk tegnet flagg i ansiktet, delt ut pannebånd til de som ønsket det og fordelte oppgaver med bæring av reklameflagg og bannere.

Halv tolv gikk vi ned til hoppbakkene og overrasket ungene. De er ikke vant til så mange tilskuere, så det var noen som ble ekstra nervøse, men jeg tror de synes det var veldig stas også. Vi snyes i alle fall godt 🙂

Nora og jeg bar det ene banneret, og heiet på ungene frem til klokken ble litt over klokken ett slik panen var. Da hadde frøkna frosne tær som trengte tining før hun skulle på besøk til ei venninne, så da vendte vi nesa hjemover. Vi hadde fått et par timer i frisk luft, og temperaturen lå rundt null så vi var heldige  med dagen  🙂

 

 

 

Gleder meg

Det er i utgangspunktet en tradisjon at Friskis&Svettis arrangerer F&S Dagene hvert 2. år. Jeg har fått være med på dette 2 ganger tidligere, men nå har det faktisk gått hele 3 år siden sist. Årsaken til det er at det har vært store oppussingsarbeider på Norges Idrettshøgskole hvor arrangementet er, så da ble det utsatt 1 år.

Dette arrangementet er liksom høydepunktet for «Friskiser». Straks dagene er over ser vi frem til neste gang. Det foregår over 2 dager og vi reiser hjemmefra litt før syv lørdag morgen og blir over til søndag ettermiddag med hotellovernatting i Oslo.

Neste arrangement er om 3 uker. Det sparker i gang lørdag 24. og i løpet av disse 2 dagene skal vi få svette massevis og få enda mer inspirasjon. Det er 63 forskjellige tilbud i løpet av helgen og det er en god blanding av trening og foredrag. Selv var jeg kjapt på nett da det ble åpnet for å registrere hvilke poster vi ønsket oss fredag morgen for en uke siden, så jeg kunne velge fritt.

Slik ser programmet mitt ut, og det skal bli så gøy!

Eneste forskjellen jeg må gjøre er å melde meg av “After training”, for da reiser i stede gjengen min ned til hotellet og deretter ut for å spise. Vi er 15 stykker på tur, og middagen blir på Peppes. Det er tradisjon i det også, og så er det veldig uhøytidelig og kos.

Som dere kanskje kan se er jeg veldig glad i dans, så jeg har plukket ut alle dansetreningene. Har også forsøkt å finne en grei balanse mellom trening og foredrag. Gleder meg!

 

Så bitte liten

Som dere kanskje husker har jeg gleden av å være bonusbestemor. Mannen min har ei datter på 27 (snart 28 år) som er samboer og har ei flott frøken på snart 6 år.

Søndag 21. fikk de en liten gutt. Han ble født omtrent på termin, men i likhet med mammaen og storesøsteren sin var han allikevel ganske liten da han kom. Bare 45 cm og 2,8 kg, men selvfølgelig helt perfekt på alle måter.
Med mange som ønsker å besøke har det ikke passet at vi kom før denne uken, men det har jo også gitt de litt tid til å finne roen hjemme og det er godt.

Siden N skulle på ballettrening i går og M skulle ha matteprøve i dag lager man en løsning som forsøker å lage rom for alle. M kom derfor til meg straks etter skolen i går og fikk drøyt 2 timer til å pugge gloser på et stille rom før vi skulle dra. Gemalen og frøkna kom og hentet oss halv fem, og klokken fem var vi på plass.

Lillegutt gikk fra arm til arm, og vi fikk bære på den lille kroppen alle fire. Han er så liten! Det er rart å tenke på at mine to aldri har vært så små «på utsiden av magen» M var 51 cm lang og veide 3640 gr mens N var 53 cm lang og veide 4380 gr. Ganske stor forskjell fra lillegutt altså.

Her hviler lille M i fanget til onkel M. Det er nesten 17 år som skiller de, og synet av den bitte lille hånden som bare akkurat kan ta rundt ytterste leddet på pekefingeren til M vitner om størrelsesforskjellen. Så bitte liten.

Vi kunne ikke dy oss for å spørre om tassen hadde fått navn ennå, og det hadde han. Når både mamma, pappa og storesøster har navn som begynner på M regnet jeg det som bortimot 100% sikkert at lillegutt også kom til å få navn på M. Og det har han gjort. Jeg vil ikke røpe navnet akkurat nå, for foreldrene har ikke offentliggjort det på nett ennå, men det jeg kan si er at det ikke var blant de navnene jeg hadde tenkt på. Det er rett og slett et navn som ikke så mange har, og ut i fra navnevalget tenker jeg at han vil bli en liten luring 😉

Tiden gikk fort. Vi delte ut gaver til storesøster og lillebror og fikk servert kake og is. Skravla gikk lett og det var et veldig koselig besøk. Da klokken nærmet seg syv måtte vi takke for oss og vende nesen hjemover slik at vi fikk levert frøkna vår på ballett til halv åtte.

Jeg er heldig som får kose meg med slike småtasser mange år før mine egne unger er gamle nok til å gi meg barnebarn 😀

Hjerte, Hjerter, Blå, Kjærlighet, Hengivenhet