For min egen helses skyld

Hvis jeg på noe tidspunkt tidligere i uken bekymret meg for at tiden skulle gå sakte nå som ungene ikke er her, så hadde jeg ingen grunn til det. Dagene har forsvunnet i en fei, og i morgen er det fredag allerede.

Det jeg hadde regnet med å bruke meste parten av fritiden min på var snømåking. Søndagens snøfall ga meg nok å henge fingrene i mandag, og enda ble jeg ikke ferdig. Regnet med å gjøre en real jobb på tirsdag også, men så kom jeg på bedre tanker. Da første snøfallet kom ei uke inn i desember gikk jeg all-in for å få fjernet den så kjapt og effektivt som mulig. Jeg gikk faktisk så helhjertet inn for det at jeg har kranglet med høyre skulder siden. Den neste måneden var det moderat med snø, så det gikk brukbart. Men så var det siste ukes snøfall. Lørdag delte jeg på snømåkingen med junior, men merket det godt i skulderen. Med søndagens snøfall som jeg altså gikk løs på mandag (alene) gikk det ikke så bra. Skulderen var lite morsom, og jeg kjente at stressfølelsen jobbet i kroppen bare med tanken på all snøen som er meldt fra i dag av og frem til lørdag.

Jeg har en stor romslig gårdsplass, men den føles nok mest deilig å ha på sommeren. Med vinterens snø og snømåking føles den ikke fult så deilig.

Det synes ikke så godt på bildene, men den er stooor å måke med skyffel.
Tirsdag var skuldrene mine i ferd med å krabbe oppunder ørene, og jeg bestemte meg for at jeg var nødt til å finne en annen løsning.

Hun jeg kjøpte huset mitt av hadde betalt en lokal bonde for å brøyte gårdsplassen for seg. Dette har ikke jeg tatt meg råd til, men nå var jeg nødt til å innse at det var verdt å bruke litt penger på dette. Spesielt siden det kan se ut til at det vil ta litt mer tid før jeg får kjøpt meg en snøfreser.
Løsningen ble å sende en mail til han med traktoren og spørre om han kunne ta jobben med å måke for meg en gang iblant. Og ikke minst spørre hva det ville komme på. Svaret kom samme kveld. Han kommer og måker hos meg, og det koster meg rett under 200,- pr gang. Det var ikke noe å lure på.

For min egen helses skyld fikk han oppdraget, og jeg kjente at skuldrene mine sakte men sikkert seg ned dit de skulle være igjen.

På jobben er vi så heldige at vi kan få massasje/akupressur-behandling en gang i uka. Denne har jeg benyttet meg av for å behandle skulderen min, og min tredje behandling var i dag. Behandlingen for 1 uke siden gjorde godt, men natt til i dag slet jeg med å sove pga verkende skulder etter mandagens snømåking. Det var så stramt der at jeg i dag fikk beskjed om at jeg hadde noen store og flere mindre muskelknuter som det ikke var enkelt å få has på, så det var ikke rart den hadde vært vond. Behandleren brukte hele dagens behandling på å løse opp mest mulig i skulderen, og forhåpentligvis får den nå tid til å bli bedre takket være bonden og traktoren hans.

Jeg er ei enkel jente å glede. La meg slippe store snøfall, timer med snømåking og en vond skulder så er jeg storveis fornøyd 🙂

 

 

 

Skapt for å nytes

Fredag la jeg merke til skiltet på kafeen rett over gaten for banken (hvor jeg jobber). Ved første øyekast tenkte jeg: Mmmm, kanelsnurrer. Så så jeg prisen og tenkte, hjelpe meg! SÅ lyst på kanelsnurrer har jeg ikke akkurat nå.

Vet at det er helt naturlig meg langt høyere priser hos kafeer enn i butikken, men kjente at jeg ble litt gjerrig. Fikk veldig lyst på kanelknytter, men ville heller bake selv.

Som tenkt, så gjort. Lørdag fant jeg frem oppskriften min på Bergenske kanelsnurrer og satte i gang. Med gjær-erfaringen min friskt i minne valgte jeg å bruke fersk gjær, og det var jeg glad for.
Deigen ble satt i en stor bolle, men på tross av det vokste den over sine bredder. Nå skal det nevnes at den fikk ekstra god tid til å heve også, for jeg gikk ut for å måke snø og glemte bort klokken litt. Innen jeg kom inn var deigen hevet høyt over kanten på bakebollen 😉
Så ble deigen kjevlet ut, fylt med smør, sukker og kanel, og deretter rullet sammen. Etter nok en runde med heving var rullene mine fine og luftige. (På bildet er de akkurat satt til heving)

De hevet godt i ovnen også

Huset ble fylt med lukten av fersk bakst, sukker og kanel. Etter at vi hadde spist det vi orket fordelte jeg resten i 2 poser. En gikk i fryseren og en ble lagt på benken. Søndag ble stekeovnen skrudd på og av mang en gang for å lunke på kanelsnurrene slik at de nok en gang kunne nytes varme og gode.

Og, ja. Jeg er overbevist. Det blir fersk gjær i gjærbaksten min heretter 😉

 

 

Stille i huset

I åtte uker har jeg hatt ungene mine i hus, men nå er vi tilbake til ordinært samvær. Pappaen deres har hatt lang ferie med kjæresten, og bonusen var at ungene var hos meg sammenhengende i denne tiden. Han kom tilbake for ei uke siden, men siden jeg har partallsuker i år fikk jeg en uke til. Tanken var egentlig at ungene kunne ta en tur til han i løpet av den uken, men så ble han syk og da ble de værende hos meg hele uken. I går ble de hentet på kvelden, og så var det brått stille i huset. Det var veldig rart.

Det er fort gjort å synes litt synd på seg selv når en sitter igjen der alene, men det gikk fort over. Jeg har vært kjempeheldig som har hatt de hos meg sammenhengende så lenge. Det er jo slik det var før jeg flyttet, men ikke nå lenger. Det blir en egen ro over slikt langt sammenhengende samvær. Man behøver ikke være gjerrig på tiden, for man har mye av den. Man behøver ikke planlegge så nøye for å få mest mulig ut av dagene, men kan i stedet la de flyte i sitt eget tempo. Man har normale hverdager og normalt familieliv.

Når det gjelder å få dagene til å gå uten ungene så blir ikke det noe problem. Med søndagens snøvær hadde jeg nok å gjøre i går, og enda er jeg ikke ferdig. Tar resten i dag. Og når gårdsplassen min omsider er ferdig måket kan jeg bare begynne forfra igjen, for det er jo meldt mer snø fra i morgen av. Nakke og skuldre er ikke veldig fornøyd med all snømåkingen, men sånn er det bare. Ønsker meg en snøfreser, men det er det mange som gjør nå for tiden. Jeg så en annonse på Finn på fredag, men ville tenke litt på det før jeg bestemte meg. Det er jo noe man ikke har tid til i disse dager. Innen jeg hadde bestemt meg var selvfølgelig freseren solgt. Å kjøpe nytt er ikke aktuelt, så inntil jeg finner en annen i passe prisklasse får snøskyffelen og jeg gjøre jobben.

Men jeg har en mye morsommere aktivitet denne uken også. Nemlig prosjekt kjøkkenbord. Skal fortelle dere om dette, men ikke nå. Dette kommer i et eget innlegg litt senere 🙂

Godt med gode tips

Ungene og jeg er flinke til å sette opp meny for hele uken og handle inn på mandager. Det gjør det mye enklere å lage middag, og ikke minst så gjør det jobben mye mer positiv. Det verste jeg vet når det gjelder middager er å være på vei hjem fra jobb og lure på hva søren jeg skal finne på til middag.

Denne uken ser menyen slik ut:

Mandag: Fiskesuppe med laks
Tirsdag : Grillpølser og mos (hadde dårlig tid)
Onsdag: Hamburgere med hjemmelaget brød
Torsdag: Pastagrateng med kylling og salat
Fredag : Taco (fast fredagsmat)

Jeg liker å lage egne hamburgerbrød, og gjerne litt grove. Ulempen er at de ikke hever så godt som “finere” brød. Men så var det Nora kom med et ønske. Hun hadde nemlig “Mat og helse” på skolen mandag og ville at jeg skulle bruke fersk gjær i stedet for tørrgjær i hamburgerbrødene. Det hadde de nemlig hatt på skolen den dagen, og de brødene hevet seg skyhøyt. Det var ikke noe å lure på, så vi handlet fersk gjær.

I går brukte jeg samme oppskriften som jeg har brukt lenge, men byttet ut gjærtypen. Det skal jeg love gjorde susen. Disse hamburgerbrødene ble både luftige, gode og flotte å se på.

Dette er sikkert ikke noe revolusjonerende for mer drevne kokker enn meg, men jeg skal i alle fall bli mye flinkere til å velge fersk gjær heretter. Både når det gjelder hamburgerbrød og andre bakeverk 🙂

Yes!

De siste ukene har jeg jobbet mot et mål. Det målet nådde jeg i dag.

Som rådgiver i bank har vi krav til kunnskap og kvalitet på arbeidet vårt. For å bevise at vi lever opp til disse kravene har vi godkjenninger. Allerede i 2012 besto jeg AFR (Autorisert Finansiell Rådgiver) og GOS (Godkjenningsordning for salg av Skadeforsikring). Disse oppdateres hvert år.

På forsommeren 2018 kom det en ny godkjenning, nemlig Autorisert Kredittrådgiver. Planen min var egentlig å ta den rett etter at den kom. Motivasjonen var der, men hodet mitt ikke var med meg. Det var samtidig med at samlivsbruddet var et faktum, så jeg innså at det ikke var gjennomførbart da.
For drøyt 2 uker siden fant jeg ut at nå var det på høy tid å bli godkjent, så jeg ba om å bli satt opp på eksamen. Det må gå minst 2 uker fra oppmelding til selve eksamenen.
Så satte jeg i gang med å lese. Mesteparten av dette er kunnskap jeg bør ha fra før av i forbindelse med jobben jeg gjør hver dag, men det var allikevel en del detaljkunnskap og småpirk som ikke var på plass.

I dag var tiden kommet, og jeg var så rastløs ved lunsjtider at jeg ba om å få begynne på prøven litt tidligere enn det som var satt opp. Kollegaen min som skulle sa eksamen sammen med meg var helt enig, så det var godt å slippe til en halvtime tidligere.

Siden jeg forteller dere om dette nå er det neppe noen overraskelse at det gikk bra, men det føltes ikke sånn mens jeg satt med prøven. Spørsmålene var vanskelige og da tiden var brukt opp og det var på tide å avslutte forventet jeg egentlig å se at jeg ikke hadde bestått. Men i stedet stor det “Gratulerer!”
Det var skikkelig deilig 🙂

Vips så var det onsdag

Siste innlegget mitt var på søndag, og nå er det onsdag allerede. Dagene har gått fort, på tross av at jeg ikke har gjort så mye egentlig.

Men vi begynner med søndagen. Det var jo bursdagen til frøkna mi, og det ble feiret med familieselskap. Hennes middagsønske var Quiche Lorraine. Jeg synes ikke det var et fullgodt måltid, så jeg forsøkte å finne noe annet som kunne serveres sammen med det, og som har samme tilbehør. Valget falt på lasagne, for begge deler duger fint med salat og hvitløksbaguetter.

På bildet har ikke quichen kommet på bordet ennå, for den sto fortsatt i ovnen. Morsomt hvordan man “alltid” er redd for å ha for lite mat, og så er selvfølgelig resultatet at man har alt for mye. Det ble lasagne til middag på mandag også, og quichen er det fortsatt en rest igjen av 😉

Når middagen er fortært er det sjelden plass til kaker, men etter en liten puste- og skravlepause var vi klare igjen. Det ble søtpotetmuffins, kvikklunsjkake, annen sjokoladekake, kransekake, iskake, konfekt og sandnøtter (rester etter jula)

Restene satte jeg i en kakeboks for å ta med på jobb neste dag.

Men sånn ble det ikke. Natt til mandag sov jeg nemlig lite og dårlig. Feberen jobbet i kroppen og hodet var ikke fornøyd. Dermed var det ikke annet å gjøre enn å bli hjemme. Tilbrakte hele dagen på sofaen med Netflix og Outlander. Ble anbefalt denne serien av ei venninne for litt siden og den falt i smak.

Jeg har alltid dårlig samvittighet når jeg må være hjemme fra jobben, men når jeg kan ligge på sofaen en hel dag uten å bli det minste rastløs er det ikke tvil om at formen er laber. Da var det ekstra deilig å ha lasagne-rester fra dagen før, slik at jeg slapp å lage middag.
Tirsdag var formen fortsatt slækk, så jeg måtte bli hjemme da også.

I dag var derfor første arbeidsdag denne uken for meg, og siden det var styremøte i Finansforbundet avd. Buskerud ble det en kort dag. Var i Drammen midt på dagen og hjemme igjen klokken fire. Fikk junior til å måke størsteparten av gårdsplassen nå i kveld og tok siste rest selv. Nå ser det bra ut, og så krysser jeg bare fingrene for at det ikke kommer mer snø med det første 🙂

 

Gratulerer med dagen, jenta mi!

I dag blir den fantastiske frøkna mi 15 år!

Det er helt sprøtt hvor fort tiden går, men fy søren for ei flott frøken vi har. Hun er viljesterk, men samtidig veldig følsom. Hun er oppmerksom og hun virkelig ser menneskene rundt seg.

I tiden etter forårets utfordringer har hun (og storebroren) vært ekstra fine med meg. Jeg har fått føle de gode båndene vi har og vi har kommet hverandre enda nærmere. Jeg er både stolt og rørt.

Frøkna mi har klare meninger, og når jeg vurderer å gjøre saker og ting her hjemme får jeg fort vite hva hun mener om det. Hun er veldig positiv, men samtidig er hun veldig flink til å si i fra hvis hun synes at det jeg har tenkt til å gjøre er en dårlig ide. Og det er helt supert. Klare tilbakemeldinger kan jeg virkelig like, og som regel har hun et forslag om en annen løsning som jeg i ettertid gjerne ser er en bedre løsning enn den opprinnelige.
Gode øyne og et klokt hode på hun der.

Jeg ønsker deg alt det beste, kjære Nora mi. Love you to the moon and back!
Bilderesultat for heart

F&S 20 år!

I dag har junior og jeg vært i 20 års bursdag. Og at det er en fantastisk sprek 20 åring, det er det ingen tvil om. Det er jo vår lokale Friskis&Svettis som har bursdag!

Dagen begynte tidlig, for før Jr og jeg kunne dra i bursdag kjørte vi frøkna til pappaens hus. Han er fortsatt på ferie, men frøkna og bestevenninnen hadde bestemt seg for å ha film-maraton og da er det topp å ha huset for seg selv.
Vi kjørte derfor hjemmefra kvart på ni, slapp av jentene litt over ni, og var på plass på F&S dagen halv ti.

Det var godt fremmøte. Hele 80 medlemmer (og kanskje noen potensielle medlemmer også) møtte opp for å tilbringe dagen sammen med oss. Programmet var fult av spennende treninger, og dette er jo en mulighet til å teste varianter man vanligvis ikke benytter seg av. Selv prøvde jeg meg på Core og dans. Navnet sier nok sitt om hva Core er, men det handler altså om kjernemuskulatur. Likte det kjempegodt og kunne godt tenkt meg å trent mer av det. Vi har dessverre ikke det på vårt program, men det er jo lov å håpe på forandringer der 🙂
I tillegg var jeg på dans. Vi hadde det i vår forening for en del år tilbake, men så ble det endringer og det ble borte. Denne våren får vi det på programmet vårt igjen. En helt annen variant enn den vi hadde før, men det blir spennende å prøve. Dagens variant inneholdt for lite dans synes jeg, men det var ikke “vår” instruktør som hadde denne treningen. Håper treningen hos oss blir mer “dansete” 😉
Uten mat og drikke……

Dagen var super og de som sto bak selve arrangementet hadde gjort en knallbra jobb. Jeg var hjemme igjen litt før klokken fem og var skikkelig sliten. Deilig sliten. I morgen (og ikke minst i overmorgen) kommer stølheten til å ta over hele kroppen min, men det er det verdt 😀

Nå har klokka passert midnatt og det er på tide å komme seg i seng. Natta!

En rar følelse

På søndag hadde jeg besøk av mammaene fra barselgruppen til Nora. Det i seg selv er kanskje å ta litt i, for vi er igjen 3 stykker av den opprinnelige gruppen. Men til gjengjeld har vi holdt det gående i snart 15 år, så det synes jeg at det står respekt av.

Det som gjorde dette besøke ekstra spesielt er at det er en av disse jentene jeg faktisk kjøpte huset mitt av i sommer. Hun har siden det bare vært innom her èn kjapp tur for å hente noe like etter at jeg flyttet inn.
Vi måtte jo ha en skikkelig “rundtur”, så da begge jentene var kommet viste jeg de huset. Dette ble første gang selgeren kikket ordentlig på huset etter at hun selv flyttet ut.

Siden satt vi og skravlet og koste oss i over 4 timer, og underveis der var jo huset et tema. Det var en veldig rar følselse å sitte der og tenke på da jeg satt her sist sommer. Da var jeg på visning her og hadde veldig lyst til å kjøpe huset. Jeg ble rent satt tilbake i tid, og det var mange tanker som gikk rundt i hodet mitt mens vi på søndag satt og koste oss sammen.

Nå har jeg faktisk eiet huset i snart 5 måneder, og bodd her i drøyt 4. Tiden har gått fort, samtidig som den har gått sakte. Men det livet jeg levde før jeg flyttet hit føles veldig fjernt. Det kommer nok også av at jeg har vært heldig og hatt ungene her i så mange uker, og skal få ha de her i nesten 3 uker til. Dermed har vi hatt en “normal” tilværelse hele denne tiden, og det har vært veldig godt.

Et spark i leggen

Da jeg sto opp i går var jeg motivert for å begynne på det nye kjøkkenbordet mitt. Lå og planla fremgangsmåten før jeg sto opp og skulle bare spise frokost før jeg begynte. Men slik ble det ikke.

Da frokosten var spist kom frøkna mi og spurte hva jeg hadde for planer denne dagen. Jeg sa som sant var at jeg hadde tenkt til å begynne på bordet, men den prioriteringen var hun ikke enig i. Burde jeg ikke heller rydde på boden? Det var jeg ikke spesielt motivert til, og det sa jeg til henne. Men tror du det hjalp noe særlig? Nei, det gjorde ikke det.
Hun sto på sitt. Nå hadde jeg utsatt den ryddingen siden jeg flyttet hit, så nå var det på tide å få det gjort. “Tenk bare så deilig det blir når det er gjort” sa hun til meg, og det hadde hun jo veldig rett i.

Dermed ble bordet utsatt enda litt til, og til gjengjeld ryddet vi bod i sammen. Jeg hadde en tanke om hvordan jeg ville ha det, men siden det var så mye der inne fra før av visste jeg ikke hvilke ende vi skulle begynne i. Hadde planlagt å sette opp en vegghylle over fryseren, så da begynte jeg med det.

I fellesskap jobbet vi oss gjennom hele boden, og til slutt hadde vi faktisk kommet gjennom alt rotet. Lette esker var satt opp på hyllen, verktøy o.l. var på plass i hyllen rett frem, og hyllen til høyre er spiskammers og husholdningsting.

Det er helt snålt å komme inn på boden nå. Den føles plutselig så luftig og stor. Skulle ikke tro at den er på under 4 kvadrat, for den rommer utrolig mye. Ikke minst føler jeg at det er så utrolig mye mer luft der inne nå.

Tusen takk, Nora. Du gir meg akkurat de sparkene i skinnleggen som jeg trenger for å få gjort de tingene jeg utsetter og kanskje gruer litt for 🙂