73 år allerede

Da jeg kjørte hjem fra jobb i dag kunne jeg ikke annet enn å nyte synet av alle flaggene over broen i sentrum. Det var flagg på alle andre flaggstenger også selvfølgelig, og det var flagg på de fleste boligene jeg kjørte forbi hjemover.

I dag er det frigjøringsdagen vår, og det er 73 år siden tyskerne måtte gi opp landet vårt. Vi var ikke villige til å gi oss, og vi vant til slutt. Det er grusomt hva som skjedde i løpet av 2. verdenskrig og vi må aldri finne oss i slike grusomheter igjen. Dette er vi alle enige om, men allikevel skjer det grusomheter rundt om i verden hver dag. Det skjer på så mange kanter og i så mange land at vi har endt opp med å slutte å tro på at vi kan stanse galskapen. Vi er alle skjønt enige om at det er feil, men vi har også mistet troen på at vi kan stanse det.

Kanskje kan vi ikke stanse ondskapen, men vi kan allikevel bidra til noe positivt ved å hjelpe de som er offer for dette. Vi kan hjelpe de uskyldige til å overleve, og vi må alle ta vår del av ansvaret. Å hjelpe de “der de er” vil i praksis si å la de bli offer for krigene og slaktingen som skjer der ute. Det vi må gjøre er å la de få ta del i vår trygghet her hjemme. De fleste ønsker selv å reise hjem igjen når det er trygt, men i mellomtiden er det vår oppgave som medmennesker å gi de litt av tryggheten vår.

Takk for 8. mai, takk for friheten og takk for medmenneskeligheten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *