Minnedag

I går hadde jeg planer om å skrive et innlegg om 5 årsdagen for terrorhandlingene i Norge, men jeg fikk meg liksom ikke til det. Det var i tankene til oss alle i går og det var nok ikke èn nordmann som ikke husket det. I tillegg var det jo på nyhetene, hvilket er helt naturlig.

Også for 5 år siden var 22/7 også på en fredag, og jeg husker dagen godt. Vi hørte om bomben i Oslo på dagen, og jeg var på vei hjem fra jobb da jeg hørte på radioen om at det skjedde noe på Utøya også. Vel hjemme fortalte jeg til T om det jeg hadde hørt og vi skrudde på tv`n med en gang. Der ble vi i grunn sittende resten av ettermiddagen og kvelden. Ungene var 7 og 10 år den gangen og vi ønsket ikke at de skulle sitte og se på grusomhetene som ble presentert på tv, så vi sendte de opp i 2. etg og ga de lov til å spille dataspill o.l. så mye de ville. Når de kom ned for å spise og slikt tok vi av lyden på tv og lot de ikke få kikke.

2-3 ganger var T på vei ned til fjorden fordi han ønsket å bidra. Han ønsket å ta båten opp til øyene for å se om han kunne hjelpe til, men slo det fra seg hver gang rett og slett fordi gummibåten vår er liten og ville vært veldig sårbar for skuddene til gjerningsmannen. Han kunne endt opp med å trenge hjelp selv i stede for å være til hjelp for andre. I tillegg ville han brukt lang tid på å komme frem og vi forventet jo at politiet ville aksjonere langt tidligere enn de gjorde. Vi trodde rett og slett at det hele ville være over lenge før T kunne rukket frem med båten. (Bildet er tatt denne aktuelle dagen)image (14)

Ettermiddagen gikk og vi hørte helikoptre og vi så større og raskere båter suse forbi eiendommen vår. Trolig i håp om å kunne hjelpe til.

Det hele var så uvirkelig og selv etter at det hele var over og vi fikk høre flere og flere detaljer var det som om det hele bare var en vond drøm. At noe menneske er i stand til å være så grusom og drepe uskyldige barn og voksne på en slik måte er ikke mulig å forstå. Helgen ble brukt til å ta det hele inn over oss og å bearbeide det første sjokket. Lørdag kom det båt fra brannvesenet forbi eiendommen vår. De kjørte veldig sakte forbi og saumfarte åpenbart vannkanten langs hele fjorden. Jeg har ikke en gang lyst til å tenke på hva det var de var forberedt på å finne, men jeg husker at jeg kviet meg for å gå ned til vannet selv den helgen. Jeg vet godt hva det var jeg var redd for å finne…..

Mandagen etter var det stor minnemarkering i sentrum og vi gikk i stille tog med roser og lys bort til kommunehuset. Der ble det talt, og vi la blomstene på vannet. Stemningen var rolig og alle gikk med den samme følelsen i kroppen.image (18)image (21)image (19)

Siden dette var i sommerferien var det på forhånd avtalt at ungene skulle på besøk til foreldrene mine uken etterpå, så da vi var med på markeringen her hjemme var ungene med foreldrene mine på markeringen i Drammen. image (17)

Måtte vi aldri komme i en slik situasjon igjen, og måtte gjerningsmannen aldri slippe fri.

image (11)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *