De søte små

Da er høstferien her og ungene nyter litt mer fri mens vi foreldre er på jobb. Jeg skal ha fri på fredag for å ha litt ekstra tid med ungene, men disse første dagene har de vært alene hjemme på dagen. Nå er ikke det noe problem, for de har blitt så store at de klarer seg veldig fint alene. De nyter å være alene 🙂

I går hadde jeg laget en liste til de over gjøremål som jeg ønsket at de skulle ordne på dagtid. De hadde en lang lat dag på mandag, så jeg tenkte de kunne få noe konkret å gjøre i går. Gjorde dette en del ganger i sommerferien deres også, for i ferien sover de jo når jeg drar på jobben om morgenen. De får ikke lov til å sove så lenge de vil selv om det er ferie, så da er noen praktiske gjøremål en grei måte å komme i gang med dagen på.

Da klokka var blitt rundt ti ringte jeg hjem og fikk snakke med M. Han hadde gjort unna 2 av de 4 gjøremålene, og da sa jeg at han kunne be søsteren sin å henge opp klærne i vaskemaskinen som jeg hadde startet opp da jeg dro på morgenen. Ikke noe problem.
I halv tolv tiden ringte N og sa at hun hadde hengt opp klær, men at det var blitt fullt på det lave tørkestativet (et slikt med vinger), og at M hadde nektet å hjelpe henne med å henge opp de to siste plaggene på de høye snorene. Hun tok til tårene og var lei seg.

Jeg ba derfor om å få snakke med junior og fikk ham på tråden. Han synes at han hadde gjort nok, og at N kunne hente en stol eller noe slikt for å rekke opp til de høye snorene. Han synes IKKE at han skulle behøve å hjelpe henne. Dette burde hun klare selv.
Jeg ga ham en lang lekse om samarbeid og om viktigheten av det å være positiv. Han fikk beskjed om å rive seg løs fra boka han lå og leste og hjelpe søsteren sin. Hans respons er da å gå i stillemodus (på tenåringers vis) og det var knapt mulig å få noe mer ut av ham. Tydelig indignert. Jeg avsluttet derfor samtalen med beskjed om at han hadde vær så god å bruke to minutter på å hjelpe søsteren sin.

Her er det gleden med 2 syn på saken kommer inn.

Litt etterpå fikk jeg nemlig en tekstmelding fra M om at det hadde vært mer enn nok plass til alle klærne på de lave snorene og at han synes N utnyttet situasjonen med at jeg ikke var hjemme. Hans syn på saken.

Senere fikk jeg tak i veslefrøkna, og jeg spurte henne om M hadde hatt rett da han sa til meg at det var nok plass til alle klærne på de lave snorene. Da viste det seg at hun hadde hengt opp klærne over to-og-to snorer fordi hun tenkte at de ville bruke så fryktelig lang tid til å tørke hvis de han over bare èn snor (ikke rart hun gikk tom for snorer) Hennes syn to på saken.
Jeg sa i fra til henne at jeg nok synes det var dårlig gjort av henne å fremstille broren som skurken når hun selv hadde satt seg i en situasjon hvor hun ikke fikk nok plass til alle klærne. Det var tross alt ikke så mye klær, så jeg hadde stusset underveis på at det ikke skulle være nok plass.

Dermed har jeg nok en gang gått i fella med å trekke for raske slutninger.
Jeg innser at jeg nok hadde stilt litt for få spørsmål til N vedr jobben hun hadde utført. Som jeg sa til M er det vanskelig for meg å vite hva som faktisk er status hjemme når jeg er på jobben. Jeg ble nødt til å gjøre meg opp en mening ut i fra det de fortalte, sier siden jeg ikke var der og kunne vurdere det selv. Dermed hadde snøballen begynt å rulle.

Hva har jeg lært?
– Hvis jeg skal bry meg må jeg stille de rette spørsmålene i stede for å trekke for raske slutninger.
– La de ordne opp seg i mellom. De er store nok og har absolutt kapasiteten.
Hjerte

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *